"Jeg kan ikke engang begynne å beskrive tomheten jeg følte da jeg gikk til graven hans i morges.. Himmelen var mørk, og den lå liksom der å ventet på at solen skulle komme og lyse den opp.. Jeg gikk og tenkte at jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noe som kunne lyse opp for meg nå. Alt håp virket ute. Jesus var død. Det eneste mennesket som noen gang hadde sett meg, var død. Han som liksom skulle frelse oss, ligger nå død i graven. Han skulle jo redde oss, jeg skjønner ikke hva som skjedde! Jeg stod der å så på at han døde, så døden rive ut de siste kreftene han hadde i kroppen. Håpet mitt sluknet. Igjen. Det var mange år siden jeg slukte håpet for første gang. Jeg var en prostituert. Ingen hadde noen gang brydd som om meg. Jeg var blitt utstøtt, det var ingen som ville ha noe med meg å gjøre lengre. For de var jeg ikke noe annet enn en verdiløs mark. Men Jesus stoppet opp. Han så meg. Jeg mener ikke bare kaste et blikk på, men han så meg, brydde seg. Der alle andre så ei verdiløs hore, så han et menneske. Jeg husket ikke hvordan det var å bli sett på som et fullverdig menneske før han kom. Han tilga meg alt jeg hadde gjort galt. Han drev ut åndene som uroet meg. Han reddet livet mitt. Tent håpet mitt. Og var han død. Jeg tok sakte skritt opp den siste bakken som ledet til graven. Solen begynte såvidt å sende noen solstråler over fjellene. Himmelen fikk lyset sitt, men jeg følte meg like tom. Jeg nærmet meg graven, og så opp. Hjertet mitt datt ned i magen som en tung stein av synet. Steinen var rullet bort. Jeg løp alt jeg kunne tilbake til Simon og Johannes. "Noen har vært i graven og stjålet liket! De har tatt han, og jeg vet ikke hvor de har lagt han!" Håpløsheten steg i meg. Guttene løp mot graven, og jeg fulgte etter. Peter gikk inn i graven, og så at linkledet til Jesus lå der. Johannes kom inn etter han, og de bare stod der. De gikk etterhvert, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Jeg stod utenfor, og kjente tårene falle som regn.. Hvor var solen min nå? Hvor var håpet mitt? Han var den eneste som hadde behandlet meg som et menneske, den eneste som hadde gitt meg håp, og nå var det slutt. Jeg følte meg så vanvittig tom. Jeg bøyde meg inn og så inn i graven. Det var da jeg så de. Det satt to hvitkledde menn der hvor Jesus skulle ha ligget. De spurte meg hvorfor jeg gråt. Var ikke det åpenbart? Jeg tok meg likevell sammen, og svarte at jeg gråt fordi noen hadde tatt min herre, og jeg visste ikke hvor de hadde lagt han. Jeg snudde meg og så en mann. Han spurte meg om det samme, hvorfor jeg gråt. Jeg hadde lyst til å skrike; skjønner du ingenting? skjønner du ikke at jeg har mistet håpet mitt, jeg har mistet veien min, jeg har gått meg bort i mitt eget tomhet og mørke, og det eneste mennesket som kan hjelpe meg er død, jeg kan ikke engang salve liket! Men jeg tok meg selv sammen, og så opp på han uten å si et ord. "Hvem leter du etter?" spurte han. Jeg trodde det var gartneren, og spurte om han hadde tatt Herren min, og ba om jeg ikke kunne få han tilbake. Det var da han sa det. Han sa navnet mitt. "Maria", sa han og stemmen var fylt med kjærlighet og medfølelse. Øynene hans møtte mine, og jeg så at han følte smerten min. Jeg falt ned foran han. Han tente håpet mitt igjen.."

Påskemorgen slukker sorgen...